– Jeg kommer alltids frem. Lenger skal jeg jo ikke…

Smilende livskunst på Hokksund:

Jeg tror ikke det er mange andre tannleger i Norge som kan kjøre damplokomotiv. Første gang var jeg 11 år og fikk kjøre toget mellom Hokksund og Hønefoss. Det var en milepæl i mitt liv, sier Vidar Opsahl. Han bor på hybel hos seg selv, har snortrekk på boret, har vært anleggsarbeider og er veteranstuper, har sveiset sammen sin egen båt og vært profesjonell fotograf for industrien; han nekter å anskaffe TV, har vært på hvalfangst og kjørt scooter fra Rimini til Kirkenes. Det er så vidt han har tid til praksisen: – Jeg stikker bare innom av og til for å holde liv i kontordama!

– De lager ikke slikt lenger, sier Vidar Opsahl om sin gamle unit, som faren hans kjøpte brukt i 1960. Far og sønn har drevet tannlegepraksis i det gamle huset på Hokksund i 79 år! – Å oppdatere meg ville være som å sette et nytt drev i en gammel girkasse, sier Opsahl, som er kjapp til å henvise ting han ikke føler seg trygg på. I bakgrunnen et eksempel på hans mange flotte bilder.

Som så meget av det tannlege Opsahl på Hokksund sier, kan det straks modereres:

– Egentlig jobber jeg vel for mye. Etter å ha vært tannlege i 42 år kunne jeg egentlig tenke meg å slutte når som helst, men jeg må nok drive på litt til for å skaffe penger til hobbyene mine, for de kaster ikke så mye av seg.

BRENNLAKKERT LEKKERBISKEN • Tannlege Opsahl er ikke helt som andre tannleger jeg har møtt. Inn bakveien i et stort, gammelt trehus i Hokksund står vi plutselig i et behandlingsrom som er den rene tidsmaskinen. Stol med svarte knotter til hodestøtte, boremaskin med snortrekk og på det gammeldagse glasskapet troner kraniet av en italiener som farens hans kjøpte i Berlin i 1921.

Opsahl stryker kjærlig over uniten:

– Er den ikke fantastisk? Far kjøpte den brukt i 1960. Bare se her: Brennlakkert stål! De lager ikke slikt lenger. På det andre kontoret har jeg noe nymotens greier, bare sponplater. Nei, det var før de kunne det ...

– Det var andre tider! Da far var seks år gammel, ble han sendt til skogs alene for å gjete og møtte bjørn. I dag får unger knapt nok lov til å klatre i trær…

Med tollekniv på baklomma og blå bevernylonbukser innrømmer Opsahl at den gamle uniten mest blir brukt til undersøkelser. Verken han eller far hans skulle vært tannleger, mener han:

– Vi skulle vel vært ingeniører begge to, men far hadde for dårlige karakterer til å komme inn på NTH, så det ble Tannlegehøyskolen i stedet. Far hadde en gullpraksis og gjorde mye av det tekniske arbeidet selv. Som gutt gikk jeg rundt på laben og snuste og syntes det så interessant ut. Så jeg dro av gårde og studerte i Hamburg. Jeg fikk for øvrig låne med meg italieneren; det var en fabelaktig god hjelp under studiene, sier han og viser frem pent hengslete detaljer i kraniet.

GROVT REDSKAP • – Far holdt det gående i 44 år. Han var blant annet Norges eldste flyver. Han hadde eget fly og hadde flysertifikat no. 25 fra Hærens Flyvevesen.

– Flyr du selv?

– Ikke nå lenger. Jeg gikk over til båt og bygget min egen stålbåt på 38 fot. Den heter for øvrig "Molaren". Jeg maskinerer ikke, men sveiser og slikt. Hvert år må jeg over til Vestlandet for å få litt frisk luft.

Opsahl er vant til grovere redskap enn reamere og kanyler: I studietiden jobbet han på anlegg:

– Jeg har vært med på å bygge ti demninger, har jobbet på veianlegg og litt i tunnel. Og så har jeg vært spuntebas på Rjukan. Særlig de første maskinene jeg kjørte hadde mekaniske spaker, og jeg fikk mye træler i hendene. Da var det så som så å begynne med pasienter igjen. De første 14 dagene hendte det at jeg rett og slett ikke fikk tak i instrumentene og at de rant ut mellom fingrene på meg. En sesong var jeg med som dekksgutt i sør-isen. Det ble med den ene gangen – jeg skulle gjerne tilbake igjen.

– Jeg har alltid vært glad i maskiner. Jeg er én av de få som fortsatt kan kjøre et damplokomotiv. Damplok’et uttrykker kraft på en så flott måte! Et el-lok ser jo ut som hvilken som helst vanlig vogn ...

– De siste fem-seks årene toget ble trukket av damp, troppet jeg trofast opp på stasjonen klokken fem om morgenen. Vi gikk på skole annenhver dag, og på fridagene hendte det at jeg fikk lov å kjøre fra Hokksund til Hønefoss. Den første gangen det skjedde var en milepæl i mitt liv! Jeg tror jeg var 11 år.

I HELIKOPTER OVER STAVANGER • Det skulle likevel bli fotografering som ble Opsahls store lidenskap.

– Interessen ble vakt i Hamburgtiden. En tysker uten fotoapparat var liksom ikke påkledd i den tiden. Jeg begynte med 35 mm, men jobber i dag med 20 x 25 centimeter positiv. Feltkameraet mitt veier 3,5 kilo, studiokameraet mitt 20. Og når jeg drar ut for å ta bilder har jeg med 25 kilo fotoutstyr og svetten renner. Jeg skal forresten opp i skauen og ta et bilde klokken ni i kveld. Da er lyset riktig. Jeg må bare hugge et par trær først. Ja, jeg har fått lov av grunneieren, altså…

Resultatene av Vidar Opsahls fotokunst er til glede både for ham selv og pasientene. Spennende og vakre fotomotiver i stort format er montert i lyskasser både i vente- og behandlingsrom og er gode å vandre mentalt inn i. En stund fotograferte han både for Furuholmen og Norwegian Contractors:

– En kveld fikk jeg telefon hjem klokken ti, ved midnattstid stod jeg ut porten og kl. 08 neste dag dinglet jeg i et helikopter over Stavanger.

– Og pasientene…?

– …er stort sett veldig overbærende. Folk er romsligere på landet!

– Hvordan får du tid til faglig oppdatering med så mange jern i ilden?

– Jeg går på noen kurs og møter, men jeg har vel en følelse av at det å oppdatere meg, ville være som å sette et nytt drev i en gammel girkasse. På mange måter har utviklingen av vårt fag vært langsom sammenlignet med andre fag. Gull, sølv og porselen er fortsatt det beste. Jeg har klart å henge med i endo, men gingiva henviser jeg alltid til spesialist. Det blir noe helt annet med IT – der kan du snakke om utvikling!

– Det har du naturligvis taket på som teknisk interessert?

– Jeg skjønner ikke bæret av det! Jeg har knottet litt, men det tenner meg ikke. Derfor overlater jeg det mest til nevøen min som bor i annen etasje.

Opsahl er alltid på jakt etter opplevelser, men noen er etterhvert blitt skrinlagt:

– Jeg dro fra Ancona i Italia til Kirkenes på scooter en gang. Mens jeg stod og ventet på grønt lyst i Ancona, smalt det og jeg satt plutselig på radiatoren til en Fiat. Mannen som hadde kjørt inn i meg, spratt ut og skrek henrykt: "De er jo intacto! Hvilket praktfullt vær vi har i dag etter alt regnet i det siste. Ha en god reise!". I Sverige havnet jeg under en Opel Kaptein. Da bestemte jeg meg for å finne på noe annet.

TANNLEGERIET HELSEFARLIG? • I den godt modne alder av 69 år, er Vidar Opsahl fortsatt på jakt etter gode opplevelser og tar sikte på å være med i VM for veteranstupere i München nå i sommer.

– Jeg begynte med stuping allerede i 1960. Å drive idrett er ekstra viktig for en tannlege. Tannlegeriet er ikke akkurat oppbyggende for helsa! Jo travlere praksis du har, desto mer fysisk trening trenger du. Å kutte ned på trening for å behandle flere pasienter er galskap.

Opsahl drev med stup noen år og var til og med innom idrettshøyskolen i Köln. Men stupermiljøet i Tønsberg, der han trente, gikk tilbake og han gikk over til badminton og svømming:

– Svømming, ja! Er du ikke idiot før du begynner, blir du det i alle fall ved å svømme frem og tilbake, frem og tilbake. Jeg pleide å svømme to kilometer før jobben hver morgen.

For en fem år siden tok Opsahl opp stuping igjen, også denne gang i Tønsberg. Der ble han stimulert til å bli med til et stort svømmestevne i Praha:

– Det er en slags vannsportens Birkebeiner med fem årsklasser og flere tusen deltagere. Jeg ble med og ble nr. 2 i min klasse. I fjor var jeg med i Innsbruck og ble nr. 3; jeg var ikke heldig med innsatsen og burde gjort det bedre. Det er et så utrolig artig miljø. Hva synes du f.eks. om Charlotte Dahl fra Tyskland: 85 år gammel gjorde hun baklengs strak salto med halv skrue, nydelig utført fra tre meter! Og en 79 år gammel finne gjorde flyvende baklengs salto. Det er ikke bare konkurranse, vi har det moro! Under VM i Liverpool for fem år siden var det en kar på 104 som deltok i 100 meter rygg! Han brukte lang tid, men jeg regner jo med at han vant sin klasse…

NEKTER Å SE TV• Myten om den "flashy" tannlege med retriever, BMW og Odd Nerdrum på veggen i den eksklusive villaen møter sterk motstand hjemme hos tannlege Opsahl. Han bor på hybel hos seg selv, med sovealkove og tekjøkken, fotografier og papir over alt og et piano i hjørnet. Ingen kvinnehånd har berørt dette snusbrune ungkarsredet på uminnelige tider; enhver illusjon om sosialt streberi drepes av sølvsuperen i hjørnet. TV glimrer totalt med sitt fravær:

Et italiensk kranium hjalp Vidar Opsahl gjennom studietiden. Faren hans, Kolbjørn, kjøpte det i Berlin like etter første verdenskrig.

– Jeg vil ikke ha TV – det blir for passivt. TV gjør deg til en snylter på andres opplevelser og hadde jeg hatt det, ville jeg sittet hver kveld foran Discovery Channel. Men det du har sett på TV, har du glemt etter en dag eller to. De opplevelsene du skaffer deg selv, husker du til neste år. Jeg er verken filosof, kunstner eller forfatter, men ingen andre kan fylle mitt liv. Det må jeg gjøre selv!

– Du får i alle fall noe å snakke med pasientene om?

– Det at jeg har vært borti så mye, gjør at jeg kan møte de aller fleste pasientene mine på hjemmebane. TV gir for mye og for konsentrert informasjon, og det går for fort til at noe greier å festne seg. Men jeg hører mye på radio, særlig klassisk musikk.

– Og piano har du?

– Jeg spilte litt før, men så fulgte hånda mi med inn i dreiebenken en dag. Etter det klarer jeg ikke å sprike skikkelig med fingrene, så jeg bruker det som unnskyldning.

– Har du noen gang savnet å ha din egen familie?

– Jeg har aldri vært gift, men kanskje mer oppsiktsvekkende i dag er det at jeg aldri har vært skilt! Jeg vet ikke riktig om jeg har hatt tid til å stifte familie. Men det er vel kanskje livets mening hvis du ser slik på det. Skilsmissestatistikken er imidlertid grunn god nok til å holde seg unna den slags.

– Jeg har aldri kjedet meg – og samtidig har jeg oppdaget hvor mange det er som kjeder seg hele tiden. Det ligger ikke noe opprør i det fra min side, men verden er full av smalsporede mennesker, det er ikke flere A4-mennesker denne verden trenger. Vi blir for spesialiserte og fort trange. Selv setter jeg allsidigheten høyest.

Vi sitter på baktrappen til Opsahl. Der hvor Audien skulle stått, står en alderstegen Volkswagen Transporter. Han titter ettertenksomt på doningen:

– Folk skjønner ikke hvordan jeg kan kjøre rundt i noe slikt. Men jeg kommer alltids frem. Lenger skal jeg jo heller ikke…

Tekst og foto: Henning A Nilsen